Folketallsvekst i distriktene
Demografiutredningen fra i fjor viser at folketallsutviklingen i distriktene går feil vei. Vi vil bli færre og eldre alle steder utenom store bykommuner, og dem er det ikke mange av i f.eks. Nord-Norge. Utredningen er et alvorlig varsko, men det er langt fra første signal vi har om at utviklingen går feil vei: I Nordland er folketallet nå ganske nøyaktig det samme som det var i 1970. I mellomtiden har Norge fått 1,5 millioner flere innbyggere, men det har altså ikke påvirket folketallet i Nordland i det hele tatt. Hvorfor ikke?
Spørsmålet om hva slags distriktspolitikk som skal til er komplisert, noe flere nylige utredninger viser. Det er imidlertid én enorm svakhet i resonnementene rundt distriktspolitikk, og det er at vi ikke har noen faktiske mål. Det er fullt mulig, slik utredningene gjør, å analysere ulike sektorer, samle inn tallmateriale, tegne grafer osv. Så kan man diskutere om ekstra skattefradrag i Finnmark og Nord-Troms, eller redusert arbeidsgiveravgift er riktig medisin, eller om det er samferdselstilbud eller høyere utdanning som er viktigst for å få folk til å bli på bygda.
Selvsagt er det viktig å stimulere til gründervirksomhet, skape arbeidsplasser, ha gode kulturtilbud, ambulanser, sykehus og veier. Selvsagt betyr bolyst noe, og optimisme eller mangel på sådan kan vippe utviklingen den ene eller andre veien. Isolert sett er imidlertid alle disse tiltakene uten mening. En slik inngang til debatten blir som å snakke om statsbudsjettet uten å se på bunnlinja.
Alle distriktspolitiske tiltak kan se bra ut i seg selv, men hvis man ikke har en ambisjon om hva summen av tiltak skal ende med, blir det hele retnings- og meningsløst. Vi trenger derfor helt åpenbart også en målsetning, og målet bør være folketallsvekst i distriktene. Hvor stor denne veksten skal være kan diskuteres, men politikerne må stikke fram nakken og si at vi skal bygge et Norge der det er så attraktivt å bo i distriktene at folk selv velger å bo der. At ingen partier har turt å si noe slikt beror på at utfordringen er stor, og risikoen for å feile derfor er overhengende.
Det snakkes ofte om at urbaniseringen er en internasjonal trend. Under utsagnet ligger et skuldertrekk, en oppgitt mine og en vilje til å la ting fortsette som før. Men sannheten er at politikken i stor grad kan styre hvor folk skal bo. Jeg foreslår ikke å gjøre det, men som et tankeeksperiment kunne man se for seg å innføre en egen byskatt, der man bidrar ekstra til samfunnet hvis man har spesielt høy nærhet og tilgang på offentlige goder som kollektivtransport, høyere utdanning, helsetjenester osv. Fem prosent ekstra skatt for ekstra stor nærhet til tilbud? Ti prosent? Tjue? På et eller annet tidspunkt vil distriktene bli så attraktive at flyttestrømmen snur. Poenget med tankeeksperimentet er bare å vise at det selvfølgelig er mulig å gjøre noe med folketallsutviklingen.
Eller se for deg at man går fra redusert arbeidsgiveravgift til negativ arbeidsgiveravgift i områder med lavest sentralitetsindeks. Arbeidsgivere ville fått betalt for hver ny ansatt i bedriften. Vi lar allerede distriktene konkurrere på lønn, gjennom redusert arbeidsgiveravgift, så det ville bare vært en videreføring av tankegangen. Eller man kan innføre avgift på eksport av ubearbeidet fisk, som vil gi flere arbeidsplasser i fiskeindustrien. Eller bygge nord-Norgebanen. Eller sette et tak på antall ansatte i sentrale strøk i offentlige etater, belønne dem for utflytting av arbeidsplasser, og dermed framtvinge vekst i distriktene. I dag er en tredjedel av alle statlige jobber plassert i Oslo, noe som framstår som idiotisk, tatt i betraktning press på boligmarked og veier, og måten det støvsuger landet for nyutdannet ungdom.
Det finnes haugevis av gode tiltak som vil endre folketallsutviklingen i distriktene, men uten et konkret mål, blir ingen noen sinne stilt ansvarlig for utviklingen. Uten ansvar finnes det liten politisk motivasjon til å virkelig prioritere distriktspolitikken. Selv navnet «distriktspolitikk», har forresten i offentlig debatt fått en smak av aldershjem og motvilje, noe vi dessverre må ha, ikke noe framoverlent, moderne som handler om kortreiste produkter, nærhet til naturen, utnyttelse av hele landet og et moderne, digitalt og desentralisert samfunn.
Vi må og skal berge bygda, og for å lykkes må vi ha et mål om folketallsvekst i distriktene. Det bør være mulig å samle tverrpolitisk enighet, eller i det minste enighet på venstresida, om at vi kan hvis vi vil, og målet på om vi lykkes er om folketallet øker. Alt annet er å sminke grisen, og pent innpakket valgflesk har vi nok av i Norge."
